Da har jeg intervjuet Alyson Noël på Litteraturhuset i Oslo, og selv om jeg hadde mange sommerfugler i magen på forhånd gikk det kjempefint.
Noël har opplevd stor suksess med sin serie De Udødelige, som er solgt til 36 land. Men hun har på ingen måte latt suksessen gå til hodet på seg. Tvert i mot. Som nevnt var jeg litt nervøs på forhånd, men det forsvant fort da jeg møtte henne og så at hun også var litt nervøs.
Intervjuet fant sted i Kjelleren på Litteraturhuset, et utrolig fint og intimt lokale hvor bokhandelen holdt til tidligere. Veggene er fulle av bøker, noe som gir en fin stemning og setter en god ramme rundt arrangementene som holdes der. Flere av Noëls lesere hadde også trosset snøværet og møtt frem for å høre på henne.
Noël var det jeg vil kalle et drømmeintervjuobjekt. Hun er åpen,varm og byr på seg selv. Hun er heller ikke redd for å bli personlig og svarte godt på alt hun ble spurt om. Vi snakket først litt om hva hun syntes om Norge, hvor hun skal være frem til 30. november. Det er første gang hun er her. Hun hadde ikke rukket å se så mye av Oslo før intervjuet, men jeg vet at hun dro på Munch museet rett etter bokbadet. De neste dagene venter to nye signeringer, besøk på en ungdomsskole og intervjuer med ulike medier.
Vi gikk nærmere inn på serien hennes og hvordan hun fikk ideen til å skrive den. De Udødelige er ikke hennes første skriveprosjekt, hun har skrevet flere bøker tidligere, men denne serien er hennes første inntreden i paranormal romance sjangeren. Og det var sorg som avfødte bokserien. Hun mistet flere personer som sto henne nær, og holdt også på å miste mannen sin og det gjorde noe med henne, fortalte hun. Gjennom Ever har hun beskrevet mange av de følelsene hun selv hadde som følge av dette, men hun var klar på at det er Evers søster Riley som hun identifiserer seg mest med.
Ever og Damen, som er navnene på hovedpersonene i serien, er nøye valgt. Hun er opptatt av uvanlige navn, og samler på dem. Ever var et navn hun hadde hatt lyst til å bruke lenge, og Damen er oppkalt etter stedet hvor hennes mann ble født. Hver gang hun skal introdusere en ny karakter, går hun til listen med uvanlige navn for å finne et navn hun kan bruke.
Hun fortalte også at hun har opplevd flere ting hun ikke kan forklare, blant annet mens hun gjorde research til serien De Udødelige ,og hun har lest mengder med bøker og artikler om reinkarnasjon, alkymi, spøkelser, chakraer, aura osv.
Vi snakket også litt om livet hennes generelt. Hun nevnte blant annet at hun hadde hatt en veldig vanskelig oppvekst og at hun tidlig måtte begynne å arbeide. Bøker var viktige for henne og hun drømte om å bli forfatter. En periode jobbet hun som flyvertinne, men etter 11. september 2001 fant hun ut at tiden var inne for å satse på skrivingen.
Hun er veldig disiplinert og forsøker å skrive 10 sider hver dag, og hun skriver fra sitt hjemmekontor i California. Her har hun selskap av fantasihunden sin Buttercup. Tidligere, når hun var ferdig med en bok, pleide hun å feire med å vaske hele huset. Nå tar hun pedikyr eller massasje eller noe lignende istedenfor. Hun har også fullstendig panikk uken før en ny bok kommer ut og er småkvalm og nervøs for mottagelsen. Hun fortalte også at første gang hun fikk vite at boken hennes hadde gått inn på bestselgerlisten i USA, satt hun i tannlegestolen og hun gråt hele veien hjem fordi hun syntes det var så stort og så uvirkelig.
Det er store planer i vente for henne og bøkene hennes fremover. Blue Moon og Shadowland kommer på norsk i 2011 og mars samme år kommer også siste bok i serien ut i USA. Det har fått tittelen Everlasting. Det kommer også to nye bøker med Riley. Noël har begynt på en ny serie, som har fått tittelen Soul Seekers, og første bok her kommer ut i 2012. Jeg tror hun nevnte at det ville skje på sommeren. I denne serien befinner vi oss i New Mexico og det er en jente som har hovedrollen i bøkene.
De Udødelige skal også bli film. Et stort filmselskap, hun ville ikke nevne navn enda, har kjøpt rettighetene og hun skal snart signere kontrakten. Det vil komme mer informasjon om dette på hjemmesidene hennes om noen dager. Jeg oppfattet det som at både De udødelige og serien med Riley skal filmatiseres. Hun hadde ingen spesielle skuespillere i tankene når det kom til rollevalg, men flere har nevnt for henne at Amanda Seyfrid ville ha passet i rollen som Ever.
I tillegg snakket hun litt om Miles og Haven, Evers beste venner, om hvilket budskap hun ønsker å gi leserne sine og hva hun liker å gjøre når hun ikke skriver. Og hvorfor hun har valgt å la Ever høre på Sex PIstols på ipoden. Etterpå signerte hun bøker.
I dag kommer Alyson Noël til Norge, og har du fulgt bloggen min en stund har du lagt merke til at jeg har skrevet en del om henne her inne tidligere.
Noël var en av de første forfatterne jeg oppdaget innenfor Young Adult (YA) og Paranormal Romance (PNR), og den første boken i hennes serie De udødelige, var også en av de første bøkene jeg anmeldte her inne. Den gangen skrev jeg ikke så lange, grundige anmeldelser som nå, men du finner tankene mine om boken her. Boken var, som nevnt, også en av inngangsportene mine til en sjanger som jeg senere har forelsket meg i og det gjør boken enda mer spesiell for meg. Etter Noël har jeg oppdaget flere spennende forfattere innenfor YA og PNR og ikke minst har jeg begynt å blogge på engelsk.
Jeg husker fortsatt hvorfor jeg kjøpte Evermore; jeg satt og kikket på amazon.co.uk og kom over boken der sammen med en boktrailer og var solgt. Det var først og fremst coveret som tiltrakk meg, samt beskrivelsen av boken. Og boken skuffet ikke da jeg fikk den i hendene, mitt første inntrykk var at den var mye bedre enn Twilight og det mener jeg fortsatt. Jeg leste den fort ut og satt igjen med en følelse av at jeg hadde hatt en virkelig god bok i hendene. Ventiden på neste bok i serien ble lang.
Hittil har Noël kommet med fire bøker i serien om Ever og Damen. Evermore, Blue Moon, Shadowland,Dark Flame og Night Star. Den sjette og siste boken i serien kommer ut på engelsk til neste år. Serien har også ført til en egen spin-off serie; hvor første bok Radiance kom ut tidligere i høst.
I Norge ga Kagge forlag ut første bok i serien, Ever for alltid, i år, og responsen har ikke latt vente på seg. Førsteopplaget på 5000 eksemplarer er allerede utsolgt og det totale opplaget er nå kommet opp i 10000 eksemplarer. Og nå kommer altså Alyson Noël til Norge for å møte sine norske lesere. Første stopp er Litteraturhuset, hvor hun skal bokbades av undertegnede.
Jeg visste lite om at jeg skulle foreta det intervjuet da jeg leste at Noël kom til Norge, og hadde hele tiden tenkt meg på arrangementet selv. Da jeg fikk forespørsel om jeg ønsket å bokbade henne trodde jeg knapt det var sant. Jeg har riktignok intervjuet Noël til denne bloggen tidligere, via epost, men det blir noe litt annet å sitte overfor henne i et bokbad - spesielt mitt første offisielle bokbad. Og jeg må innrømme at jeg grugleder meg litt. Gleder meg til å møte en fantastisk forfatter og få høre enda mer om bakgrunnen for bøkene hennes. Og gruer meg bittelitt til å snakke engelsk offentlig. Det er litt spesielt å bokbade noen for første gang på denne måten. Jeg er blant annet utdannet journalist og har god erfaring i å gjøre
intervjuer, men altså ikke med tilhørere slik det er i et bokbad. Jeg er en perfeksjonist og vil helst at alt skal bli så bra som mulig slik at tilhørerne koser seg og føler de blir enda bedre kjent med forfatteren.
Så nå sitter jeg altså her og formulerer spørsmål, kun avbrutt av små dykk ned i Dark Flame. Jeg vet at det er flere bloggere der ute som er godt vant med å bokbade forfattere, så hvis noen av dere har gode tips tar jeg gjerne i mot. Jeg veksler mellom å glede meg og ha masse sommerfugler i magen. Ellers er alle velkommen til Litteraturhuset i morgen. Bokbadet vil selvsagt omhandle Noëls bøker, men jeg kommer også til å høre om hun for eksempel har noen tips til andre, vordende forfattere. Og hun vil selvsagt signere bøker, den sjansen skal jeg benytte meg av selv.
P.C. Cast, som står bak den bestselgende serien House of Night, får nå utgitt enda en serie på norsk. Serien Divine handler om lærerinnen Shannon Parker, som plutselig befinner seg i en helt ny verden hvor befolkningen blant annet må beskytte seg fra blodsugende angripere. Den første boken Divine by Mistake har fått tittelen Den utvalgtepå norsk og er å finne i butikkhyllene nå.
Jeg oppdaget dette da jeg handlet i matbutikken i dag. Det er Aller Media som står bak utgivelsen, som er en del av deres nye paranormal romance serie Nocturne. Den utvalgte er en av de første bøkene som kommer i denne serien. Utgivelse nummer to i serien, som også er i butikkene nå, heter Blodslinjen( original tittel Bloodline) og er skrevet av Maggie Shayne. Boken er en del av serien Wings of the Night.
På hjemmesiden til Aller Media står det hvilke utgivelser som er ventet fremover. Det blir blant annet mer P.C. Cast. Det er også mulig å abonnere og få bøkene rett hjem i postkassen. Det er nok den løsningen jeg kommer til å gå for. Jeg kjøpte bøkene på Rema 1000, men finner du dem ikke går det an å sende en epost til kundeservice.no@harlequin.se , som er adressen som er oppgitt inne i bøkene.
De første kapitlene i Den utvalgte kan leses på norsk her.
Anne og Even Holt har skrevet en meget unorsk thriller med bred internasjonal appell.
Etter
en flott karriere i flere prestisjefylte stillinger innenfor
sykehusmiljøet i USA, må kardiolog Sara Zuckermann returnere til Norge
for å ta seg av sin niese som blir foreldreløs etter en grusom ulykke.
Åtte år senere er hun en av de mest anerkjente legene i Norge og
arbeider på Grini Universitetssykehus (GRUS). Det er hun som får
hovedansvaret for å operere inn en hjertestarter i en annen, kjent
norsk lege, Erik Berntsen. Det oppstår komplikasjoner under inngrepet,
men de skal vise seg å være små sammenliknet med de andre hendelsene
som ligger foran Dr. Zuckermann. Berntsen blir funnet død, og det blir
klart at noen har programmert hjertestarteren til å ta livet av ham.
Snart dør flere mennesker, felles for dem alle er at Dr. Zuckermann har
operert inn hjertestartere i dem. Gjennom romanen får vi innblikk i
multinasjonale miljøer hvor profitt og grådighet ruver over alt.
”Flimmer” innleder med et kirurgisk inngrep
som spenner over hele flere sider, og hvor vi får detaljert innblikk i
hva som foregår på operasjonsbordet. Dette kunne med fordel ha vært
kuttet en anelse ned, men det er da også den eneste innsigelsen jeg har
mot boken, som kronologisk beveger seg frem og tilbake i tid. Romanen
viser med all tydelighet hvorfor Anne Holt er blitt en av Norges
mestselgende krimforfattere. Hun behersker, mer enn noen annen, den
sjangeren hun har hengitt seg til. Det er ren eleganse over måten hun
har bygget opp denne romanen, den er velskrevet og trådene som legges
ut turneres på mesterlig vis.
Samarbeidet hun har hatt med sin
bror, Even Holt, må anses som svært vellykket og bidrar til å løfte
henne til nye høyder. Jeg opplever det meste som skjer i denne
thrilleren som svært troverdig, uten at jeg skal påberope meg å være
noen ekspert på kardiologi. Realistisk er det i hvert fall. Jeg vil
anta at folk som arbeider innenfor medisinske miljøer og kjenner til
faguttrykkene, kommer til å kose seg med denne krimromanen. Men den har
selvsagt appell til et bredere publikum også.
Jeg tror ”Flimmer”
har gode sjanser til å hevde seg på et internasjonalt marked. Dette er
krim helt på høyden med det Tess Gerritsen, Robin Cook og andre
internasjonale stjerner leverer. Jeg håper at Anne & Even Holt
forlenger det kreative samarbeidet i ytterligere flere bøker om Sara
Zuckermann. Norge trenger flere thrillere av dette formatet.
(Anmeldelsen er også postet hos Litteratur i Vestfold)
Inspirert av Ladybug på Underhold meg kommer en liten smakebit fra boken jeg for tiden holder på med, "Harry Potter and the Philosopher's Stone. Utdraget er fra side 24 i pocket utgaven:
Harry Potter rolled over inside his blankets without waking up. One small hand closed on the letter beside him and he slept on, not knowing he was famous, not knowing he would be woken in a few hours' time by Mrs Dursley's scream as she opened the front door to put out the milk bottles, nor that he would spend the next few weeks being prodded and pinched by his cousin Dudley... He couldn't know that at this very moment, people meeting in secret all over the country were holding up their glasses and saying in hushed voices: "To Harry Potter - the boy who lived!"
Vil du være med? Her er det du trenger å gjøre:
* Åpne boken du leser i nå
* Finn et par setninger som du kan dele med leserne av bloggen
din(vær forsiktig, ikke del setninger som kan avsløre for mye da det
kan ødelegge for de som ønsker å lese boken). * Skriv en liten bloggpost og legg igjen en link til din egen
bloggpost i LinkyTools oversikten på Ladybug sin blogg. Da kan andre lesere enkelt
hoppe fra blog til blogg for å finne smakebiter fra forskjellige bøker.
For å bli med i diskusjonen må du skrive fra din egen Twitter-konto.Du skriver en "tweet" med max 140 tegn om hvilken bok du leser denne
fredagen. Skriv gjerne hva du synes om boken, eller hvorfor du leser
den. Det er viktig at du inkluderer #bokfredag i de 140 tegnene, slik
at vi og alle interesserte kan finne igjen det du har skrevet. For å se hva som blir skrevet, søker du på Twitter med søkeordet #bokfredag. Og på slutten av dagen deler vi ut litt bøker til noen av dem som har vært med, så følg med!
E24 bringer i dag nyheten om en blogger som tilbød seg å omtale en bok på sin blogg, mot at hun fikk betalt for det. Jeg ble gjort oppmerksom på den saken først gjennom bloggen Solgunn sitt, som også har omtalt avisartikkelen. Men det mest utrolige i saken er ikke nødvendigvis at bloggeren tilbød forlaget spalteplass mot betaling, selv opp det er temmelig oppsiktsvekkende i seg selv. Det jeg reagerer mest på er innholdet i et sitat i artikkelen:
"Flere andre forlag benytter seg i dag av tilsvarende avtaler med norske bloggere"
Jeg ble selv kontaktet via epost tidligere i uken med spørsmål om jeg kjente til bloggere som blogget på vegne av forlag ved å få betalt for dette. Jeg må innrømme at jeg ikke trodde noe særlig på det, selv har jeg aldri tidligere hørt om en slik praksis, men så har jeg heller ikke blogget så lenge som mange andre. For det første kan jeg ikke forstå at noen forlag virkelig vil ønske å betale for noe slikt, hva da når de blir avslørt?Hvor er troverdigheten deres hen? Og hva med troverdigheten til forfatteren som står bak boken? Det skal mye til å bygge opp troverdigheten sin etter noe slikt.
Og så til de aktuelle bloggerne som betaler for noe slikt; om en blogger jeg liker og følger hadde fått betalt for å legge ut positive anmeldelser, hvordan skulle jeg noensinne ha festet lit til vedkommende og anmeldelsene igjen?
Jeg synes dette er sjokkerende og jeg håper det kommer frem i lyset hvem det er dette gjelder. Slike ting bidrar bare til å kaste mistenksomme lys og skepsis mot alle bokbloggere og det er man ikke tjent med. Å motta betaling for å omtale et produkt positivt uten å opplyse om det, er korrupsjon.(Ikke helt riktig å bruke det ordet i denne sammenhengen, men du skjønner tegningen)
Jeg har stort sett hatt inntrykket av at bokbloggere er lidenskapelige lesere som blogger for å få uttløp for hobbyen sin, ikke fordi de får betalt for det. Men det er kan hende ikke rene bokbloggere som får betalt for slikt? Bokblogging er et lite miljø, og vi kan bare drømme om slike lesertall som det bloggeren i artikkelen til E24 oppgir.
En annen ting jeg bet meg merke i, er denne setningen:
Direkte kjøpsoppfordring er enda strengere. Dersom bloggeren henvender seg
til barn med oppfordring eller lenker til hvor du kan kjøpe produktet er
dette også ulovlig.
Jeg har tidligere pleid å linke til aktuelle nettsteder når jeg omtaler en bok, uansett om jeg slakter den eller ikke. Jo mer koblinger,jo bedre er noe jeg har lært av de internasjonale bokbloggerne jeg følger. Vil det da si at jeg ikke kan linke i anmeldelser av barne - og ungdomsbøker? Vil jeg, når jeg har lest en dritgod barne - og ungdomsbok ikke ha anledning til å oppfordre folk til å kjøpe den fordi den er så god,slik som jeg gjør med andre bøker jeg leser? Hva tenker dere andre om dette? Jeg skal i hvert fall slette alt av linker på tidligere anmeldelser for å være på den sikre siden.
" In the town of
Morganville, vampires and humans live in relative peace but Claire
Danvers has never been convinced - especially with the arrival of Mr
Bishop, an ancient, old-school vampire who cares nothing about harmony.
What he wants from the town's living and its dead is unthinkably
sinister."
Blodfattig vampyrbok
"Feast of Fools" er den fjerde boken i serien om vampyrene i Morganville, og den hittil dårligste boken i serien.
En ny vampyr har ankommet Morganville. Mr. Bishop er Amelies far og er ikke den mest imøtekommende vampyren Claire har møtt. Claire har dessuten funnet en kur som fjerner Myrnins galskap for lengre perioder av gangen, i det minste er det det hun tror. På toppen av dette har foreldrene hennes ankommet Morganville, og finner ut at byen ikke var like trygg som de først antok da de sendte Claire dit for å gå på universitetet. Og det blir knute på tråden mellom Eve og Michael, da han inviterer med seg Monica til en fest og ikke Eve.
I "Feast of Fools" er det langt mellom de spennende sekvensene vi er blitt så vant til i andre bøker av Caine. Det tar for lang tid før det skjer noe, og boken oppfattes som temmelig langdryg. Slutten er helt ok, men ikke av en slik art at du føler du må kaste deg over neste bok.
Jeg satte mest pris på å lese om Amelie i denne boken. Hun er en fascinerende karakter som jeg gjerne skulle sett personifisert på kinolerretet i Helen Mirrens skikkelse.
Alt i alt: en temmelig midt på treet - leseopplevelse. Men siden jeg alt har de andre bøkene i serien, kommer jeg nok til å plukke frem dem med tid og stunder. Men det har forløpig ingen hast.
" In TV star Lauren Conrad's delicious, entertaining novel about young
Hollywood, the lies are only as sweet as the people telling them. Jane
Roberts was the average girl next door until she and her best friend
Scarlett Harp landed their own reality show, L.A. Candy. Suddenly they
found themselves thrown into the public eye with VIP tickets to
everything. But the starlets quickly discover that fame goes hand in
hand with scandal when Jane finds herself the centre of attention for
all the wrong reasons. Even her relationship with Scarlett is
threatened. Things go from bad to worse when Scarlett falls for a guy
who is strictly off limits… In reality TV nothing stays secret for long
and with all this drama L.A Candy's ratings rocket. The show is a bona
fide hit - but can the girls stand another season in the spotlight?"
Klissete søtsuppe
"Sweet Little Lies" minner om sjokolade: sterk avhengighetsdannende, men ikke helt sunt.
Jane Roberts har flyktet fra Hollywood og gått i skjul sammen med sin venninne Madison. Pressen jakter på henne etter at skandaløse bilder av Jane, i armene på en annen gutt enn kjæresten, fant veien til avisforsidene. Jane vet ikke at det er Madison som står bak det hele og at den såkalte venninnen gjør alt for å ødelegge henne.Og når Jane til slutt bestemmer seg for å vende tilbake til Hollywood, må hun igjen oppleve alle oppturer og nedturer foran tv - kameraene som dokumenterer livet hennes i TV - serien som har gjort henne populær.
Jeg har aldri sett på "The Hills", serien som forfatteren av boken er blitt kjent for og kjenner i det hele tatt lite til forfatteren. Det som imidlertid overasket meg med denne boken, var hvor hvor totalt oppslukt jeg ble av den. Da jeg hadde begynt på den, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Det overrasket meg i det hele tatt hvor sterkt vanedannende den var; akkurat som sjokolade klarer man ikke alltid å stanse når man først har satt tennene i en. Men sjokolade er som kjent ikke det sunneste og mest oppbyggelige som er der ute...
"Sweet Little Lies" er ikke mesterlig skrevet, men språket flyter lett og det skjer noe hele tiden som driver handlingen fremover. Denne boken passer perfekt på stranden eller når du trenger å slappe av med litt lett lesestoff som ikke krever stor hjerneaktivitet. Det er en bok som er lett å komme inn i, og lett å glemme når man er ferdig med den. Den har alle klisjeene man venter å finne i en bok av denne typen.
( Denne boken har jeg fått av det engelske forlaget)
I dag er det veldig hyggelig å ønske Johan Mjønes velkommen til bloggen min:
( Foto: Aschehoug)
Johan Mjønes er født og oppvokst i Orkanger og tok hovedfag i allmenn litteraturvitenskap i Trondheim. Mjønes engasjerte seg i teater ved siden av studiene, og virket både som skuespiller og forfatter ved Studentersamfundets Interne Teater (SIT). Han vurderte sterkt et liv på de skrå bredder, men det ble med tanken. Mjønes fant ut at han heller ville satse på å gi ut bok.
Selvmord var temaet for romanen han ønsket å skrive, en roman han hadde hatt i tankene lenge. Han flyttet til Oslo, hvor han begynte å arbeide på et sykehjem. Ved siden av jobben, skrev han på romanen sin. Da han to år senere tok kontakt med Aschehoug, var det gjort. "Terminalhastighet" kom ut våren 2009 og fikk strålende mottakelse. Ambisiøst, billedsterkt og mer enn lovende, skrev Dagbladet.Svært god og velskreven debutroman (...) et fortellertalent av de sjeldne, meldte Adressa.
Nå er Mjønes ute med sin roman nummer to, "Orkanger".
"Orkanger" har, i likhet med "Terminalhastighet" også et mørkt og sårt tema. Det handler om mobbing og hevn. Børge er mobberen og Terje er mobbeofferet og vi følger hendelsene i romanen gjennom begge disse karakterenes øyne.
Her kan du blant annet lese mer om boken gjennom Johan Mjønes' egne ord, og hvorfor han liker å bli forstyrret når han pusser på tekstene sine.
Du er ute med romanen "Orkanger" nå. Kan du fortelle litt om den romanen?
Det er en roman om mobbing, hevn og muligheten for tilgivelse. En roman om hvordan hendelser i barndommen kan forfølge en gjennom livet. Da romanen begynte å ta form, ønsket jeg å lage en tett og kompakt fortelling. Jeg ønsket ikke å utbrodere noe annet enn forholdet mellom de to hovedpersonene. Jeg ønsket også at den skulle ha driv i seg, at den skulle kunne leses fort og ha et slags thrillerpreg. Et kammerspill og en eksistensiell thriller.
Hvordan fikk du ideen til "Orkanger" og hvor lenge har du arbeidet med den?
Da jeg var ferdig med debuten min begynte jeg på et omfattende romanprosjekt. Ganske raskt skjønte jeg at det prosjektet var for krevende for meg, jeg tror ikke jeg var moden nok som forfatter, og jeg bestemte meg for å forsøke å skrive noen noveller i stedet for å sitte og knote med den vanskelige romanen. Den planlagte novellesamlinga fikk arbeidstittel "Orkanger". Da jeg hadde skrevet to noveller, skjønte jeg at de to hovedpersonene kunne ha en befatning med hverandre. Jeg satt plutselig med en mobber og et offer. Siden jeg ikke helt visste hva jeg skulle bestemte jeg meg bare for å se hva som skjer når jeg lar dem fortelle om de samme hendelsene fra hvert sitt ståsted. Og da var det i grunnen gjort. Plutselig var det blitt en roman og ikke en novellesamling, og umerkelig var ikke "Orkanger" bare en arbeidstittel lenger.
Da jeg etter hvert skjønte at jeg skrev på en roman, gikk det i grunnen veldig fort med skrivinga, og boka var ferdig på ni måneder. Det handler om mobbing, et tema som det er vanskelig ikke å bli berørt av. Har dette gjort romanen vanskelig å skrive?
I grunnen ikke. Det jeg er opptatt av er å behandle temaene med respekt. Når ting begynner å ta form og jeg etter hvert skjønner hvor det bærer, er det for meg lettere å skrive om mørke og alvorlige temaer enn lettere ting. Jeg har forsøkt å skrive inn lyse ting, men det vrir seg alltid over i alvor. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg ønsket en lang periode å skrive inn en happy ending på boka, men klarte det ikke. Jeg forsøkte mange muligheter, men endte opp med å slutte der det hele (i alle fall for meg) står og dirrer. Så har jeg heller lagt til en epilog.
I forhold til debuten min må jeg innrømme at denne boka var veldig lett å skrive. Uten å bli for svulstig føles det litt som om den har skrevet seg selv. Alt har liksom falt på plass av seg selv, og jeg har bare ført det inn på en måte.
"Orkanger" har allerede fått veldig mange flotte kritikker. Hvordan føles det, og hvilken tilbakemelding har du selv satt mest pris på?
Det føles veldig bra. Ikke minst fordi jeg ønsker å fortsette og skrive, og da er det en veldig oppmuntring å få høre at enkelte synes at det en gjør er både godt og viktig. Det gir meg gradvis en trygghet i forhold til følelsen av å ha havnet på rett hylle. Jeg har flere bøker i meg, og det er godt å vite at noen faktisk ønsker at jeg skal skrive flere også.
Ellers må jeg jo innrømme at det var barnslig moro med en sekser i Fædrelandsvennen, selv om Stavanger Aftenblads anmeldelse kanskje er den beste jeg har fått. Du debuterte med "Terminalhastighet" i 2009, som også fikk flotte tilbakemeldinger. Hvordan var det å gi seg i kast med bok nummer to etter det?
Debuten hadde jeg jobbet så lenge med, og tenkt så mye på, så da den var ferdig, var hodet mitt allerede langt inne i mitt nye prosjekt. Dette prosjektet ble som nevnt for vanskelig, men jeg var mer enn klar for å fortsette å skrive. Dette prosjektet har jeg for øvrig fortsatt på nå, og håper kanskje jeg klarer å forløse det nå.
Når og hvor skriver du, og har du noen spesielle skriveritualer?
"Orkanger" ble skrevet i sin helhet på lesesalen på Nasjonalbiblioteket. Jeg forsøker å ha normale kontordager når jeg skriver. Jeg har ingen spesielle ritualer, men jeg har noen av mine beste tenkestunder i dusjen. Og når jeg flikker på språk og leser gjennom mine egne tekster, gjør jeg det hjemme, gjerne mens jeg ser på tv. Dette fordi jeg da hele tiden blir forstyrret og ikke forsvinner inn i fortellingen men lar setningene stå mer for seg selv og på den måten ser jeg om de funker eller ikke.
Hva gjør du for å skaffe deg inspirasjon om du står fast i skriveprosessen?
Foreløpig har ikke inspirasjonen vært noe problem. Jeg føler i grunnen at jeg hele tiden nærmest blir bombardert av ideer, og at frustrasjonen gir seg utslag i følelsen av å ikke ha tid nok, å ikke rekke og tenke/jobbe ut en idé før den neste kommer.
Men, jeg står også fast i skrivingen innimellom, og da gjør jeg noe annet enn å skrive rett og slett. Da printer jeg ut og flytter på komma, flikker og ellers forsøker å løfte det jeg allerede har skrevet.
Du har hovedfag i allmenn Litteraturvitenskap? Hvor stor betydning har det hatt for din forfatterkarriere?
På studiene lærte jeg ingen ting om å skrive, men jeg lærte mye om å lese. Og det har nok helt sikkert hatt en positiv innvirkning. Og ellers, jeg oppdaget Camus tidlig gjennom romanene hans, men på litteraturvitenskapen tok jeg et hovedfagsemne om nihilisme. Der fikk jeg en dypere innsikt i Camus verk, og det hadde en helt konkret innflytelse på debuten min. I den ville jeg, blant annet, forsøke å diskutere både det filosofiske selvmordet som hos Camus, satt opp mot den personlige tragedien som et selvmord også er.
Hvilke forfattere regner du som dine favoritter og hvem har du lært mest av?
Jon Fosse og Carl Frode Tiller er forfattere jeg liker svært godt, og som jeg føler en språklig gjenkjennelse hos. Men den forfatteren jeg har lært mest av er Johan Harstad. Dette imidlertid på et mer personlig plan da jeg har kjent han godt siden år 2000, og jeg vet at jeg ikke hadde vært forfatter i dag om jeg ikke hadde blitt kjent med han. I alle fall er han helt vesentlig i forhold til at jeg i sin tid tok mot til meg og forsøkte å skrive det manuset som ble debuten min.
Hvis du kun skulle lest tre bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da valgt deg?
"OSV… " av Johan Harstad. "Innsirkling 2". "En dåre fri "av Beate Grimsrud.
Er det noe du har lyst til å legge til?
Å få lov til å skrive bøker er et stort privilegium, og jeg håper derfor intenst at det jeg skriver på et eller annet vis kan gjøre en forskjell for noen. At de kan gjøre noe for noen som sliter. Det er derfor jeg skriver om de temaene jeg gjør, så får jeg bare krysse fingre for at jeg har klart å gripe temaene med det alvoret jeg føler de fortjener
Tusen takk for at du stilte opp til dette intervjuet, Johan Mjønes.
"Orkanger" har fått flere gode anmeldelser så langt i høst. Som nevnt i intervjuet fikk Mjønes en sekser av Fædrelandsvennen. Stavanger Aftenblad mener boken er "et lite kunststykke av en roman" og Adresseavisen skriver at Mjønes "lever opp til forventningene han skapte med sin debutroman".
Tusen takk, Julie, så hyggelig gjort. På Julies Bokbabbel finner du utrolig grundige anmeldelser som det er en fryd å lese. Og hun har også fått meg til å kjøpe de første bøkene i Harry Potter - serien. (Kjempespent på hva jeg synes om dem).
Her er reglene:
1. Takk den du har mottatt prisen fra
2. Kopier prismerket til bloggen din
3. Fortell hvilke 3 forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn en yndlingsbok per forfatter
4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.
Å velge kun tre favorittforfattere er kjempevanskelig, men her er noen:
* Agatha Christie ( And then there were none)
( Som var mitt første møte med krimsjangeren etter Frøken Detektiv) * Anne Rice (The trilogy of the Mayfair Witches)
( Som skriver fantastiske bøker og var den forfatteren som fikk meg til begynne å lese på engelsk siden få av hennes bøker var oversatt til norsk) * Alyson Noel ( Ever more)
( Som var en av de første forfatterne jeg virkelig oppdaget innenfor YA - sjangeren og som skriver magiske bøker)
Og nå ser jeg at alle jeg valgte også har et fornavn som begynner på A *hehe*
Fem bloggere som fortjener en award:
Det er absolutt flere enn fem stykker som fortjener en slik, men jeg velger meg disse som jeg besøker jevnlig og som inspirerer meg:
Det er flere bloggere som har stilt seg selv dette spørsmålet i løpet av de siste dagene. Bokdama har skrevet et godt innlegg om dette, Knirk har gjort det samme, og Anita har også tatt opp temaet på sin blogg. Dette er gjort i kjølvannet av Bok i P2 sine reportasjer om bokblogging, hvor blant annet jeg, Knirk, Janke og Bokdama har deltatt.
Da jeg startet denne bloggen, i januar i år, var det i all hovedsak av to grunner. Den ene var at jeg ønsket å dele bøkene jeg leste med andre. Når jeg har lest en god bok, bobler jeg over av iver etter å fortelle andre om den samme boken og det kan jeg gjøre gjennom en blogg. Jeg hadde også lyst til å holde en oversikt over alle bøkene jeg leste i løpet av et år, ikke bare ved å føre oversikt over dem i word-dokumenter, slik som jeg tidligere hadde gjort. Og for å bruke et veldig forslitt uttrykk: så ballet det bare på seg.
Jeg har alltid vært veldig opptatt av at folk bør lese, fordi jeg ser hvor stor nytte jeg har hatt av denne lidenskapen. Det er utrolig mye god helse i en god bok, mener jeg. En bok kan underholde deg og gi atspredning, men den kan også utvide horisontene dine, gi deg kunnskap, utfordre holdninger og gamle tankemønstre. Og det er på grunn av dette at jeg brenner å få flere til å lese, og brenner for å hjelpe bøker og forfattere med å få flere lesere.
Da jeg startet bloggen min hadde jeg bestemt meg på forhånd for at jeg ville være anonym. Det er bøkene og ikke meg som skal stå i fokus på denne bloggen. Når jeg tok kontakt med forfattere for intervju i begynnelsen, presenterte jeg meg også derfor bare som "Bokelskerinnen". Forfatterne var sporty og stilte opp likevel, og det setter jeg stor pris på. Det hele endret seg som følge av at jeg begynte å anmelde bøker for blant annet Litteratur i Vestfold, som naturlig nok ikke vil ha anonyme anmeldere. Det var i starten fryktelig skummelt at folk nå hadde en mulighet til å finne ut hvem jeg var, men jeg har ikke angret på det i ettertid.
Men tilbake til hvorfor jeg blogger: Den ene sjangeren jeg leser ( Young Adult / Paranormal Romance) vies ikke mye spalteplass i norske medier og jeg bruker blant annet andre blogger for å holde meg oppdatert på utgivelser og bøker jeg bør få med meg. Underhold meg, Pageturner Media og Marias Bokblogg er alle eksempler på flotte blogger jeg går til for å få tips om denne typen litteratur. ( Legg forøvrig gjerne igjen en link om du også har en slik blogg jeg bør sjekke ut)
De fleste av bøkene jeg leser innenfor de forannevnte sjangerne, leser jeg på engelsk, og det er en av hovedårsakene til at jeg også opprettet en bokblogg på engelsk i sommer. Det er ikke like lett å nettverke med andre, internasjonale bloggere, når man har en blogg på norsk. På Norwegian Book Girl poster jeg i all hovedsak anmeldelser og informasjon om bøker innenfor young adult/paranormal romance, men jeg har også en tanke om å bruke bloggen til å skrive litt om skandinaviske forfattere som blir oversatt til engelsk etter hvert.
Det er utrolig spennende å følge det internasjonale bloggmiljøet, og jeg har plukket opp mange tips og råd fra bloggere jeg har blitt kjent med der. Intervjuene jeg foretar med forfattere, er nettopp kommet i stand etter inspirasjon fra utenlandske bloggere. Jeg opplever at en bok blir mye nærere for meg, når jeg kjenner litt mer til bakgrunnen for hvordan den er blitt til. Og når jeg har lest en knakende god bok, hender det ofte at jeg gjerne vil snakke med forfatteren om boken for å få vite mer om inspirasjonskilder og arbeidsprosessen.
Det er også en kjensgjerning at det ikke er alle forfattere forunt å få store presseoppslag når de er ute med en bok, og her mener jeg at bloggerne kan hjelpe til med å gi forfatteren mer blest.Mange bloggere setter dessuten søkelys på andre utgivelser enn det journalistene i de store mediene gjør. Jeg har for eksempel veldig lyst til å kunne lese intervjuer av forfattere på andre norske blogger.
Jeg tror heller ikke at bokbloggerne er en trussel mot de mer etablerte anmelderne i pressen. Tvert i mot mener jeg at vi kan virke side om side til beste for formidling av litteraturen. Mange bokbloggere, som meg selv og Solgunn, anmelder også bøker ved siden av å blogge.
I den grad tiden strekker til, pleier jeg å planlegge hva jeg skal blogge om i en egen bloggbok jeg fører. Det hjelper meg å holde oversikten over hvilke bøker som er lest og skal blogges om, hvem jeg kan tenke meg å intervjue og når de ulike sakene skal ut på de to bloggene mine. I all hovedsak forsøker jeg å poste hver dag, men i en travel hverdag er det ikke alltid man får oppfylt den målsettingen.
Bokbloggbøkene mine for året i år, og den jeg skal bruke til neste år:
Forøvrig oppfordrer jeg alle som vil lese fine bloggere, om å sjekke ut linkene mine. På høyresiden finner du oversikt over de skandinaviske bokbloggene jeg jevnlig titter innom. På venstre side har du de engelske bokbloggene jeg setter pris på.
I dag vil jeg ønske Jan Mehlum velkommen til bloggen min.
Jan Mehlum er en av våre mest erfarne og anerkjente krimforfattere. Han er utdannet sosiolog, har vært innom en rekke yrker og er veldig samfunnsengasjert. Sin skjønnlitterære debut gjorde han i 1996 med kriminalromanen "Gylne tider". Her møter leserne for første gang Svend Foyn, som av Bokklubben er blitt beskrevet som norsk krims herligste. I 1998 kom oppfølgeren "Kalde hender", en bok Mehlum fikk Rivertonprisen for.
Mehlums samfunnsengasjement er tydelig i kriminalromanene hans, og han bestemmer seg alltid for et spesifikt tema han vil skrive om før han går i gang med skriveprosessen. Han er en produktiv forfatter, og har en lang rekke utgivelser bak seg. I 1999 kom "Det annet kinn", i 2000 "En rettferdig dom" og i 2002 ga han ut "En nødvendig død". "Den siste dansen" ble utgitt i 2003, i 2005 kom "Din eneste venn" og i 2007 var det "For guds skyld" som ble utgitt.
I 2008 valgte Mehlum å bytte forlag til Publicom, og hans første bok på dette forlaget var "Det ingen vet" i 2008. Publicom satset tungt på tv - reklame i forbindelse med utgivelsen og Mehlum tredoblet sitt boksalg. I 2009 kom "Madrugada". Mehlum ble tildelt Vestfolds Litteraturpris i 2003.
I høst er Mehlum aktuell med kriminalromanen "Bake kake søte".
I "Bake kake søte" forsvinner et lite barn sporløst midt på en folksom gate. Svend Foyn er tilstede da dette skjer og engasjerer seg i saken. Han finner etter hvert ut at foreldrene har flere ting å skjule.
Her kan du blant annet lese om hvordan Jan Mehlum har arbeidet frem sin nye roman, og hvilken opplevelse han ønsker at leserne skal sitte igjen med etter at boken er ferdiglest.
Du har kommet ut med ”Bake kake søte” denne høsten. Kan du
fortelle litt om den boken?
" Bake ake søte", som er nummer 11 i serien med advokat Svend Foyn som fortellerstemme, handler om alle foreldres store skrekk; et barn som forsvinner. Når noe sånt skjer – og det ikke kan være en ulykke – settes de store konspirasjonsteoriene i gang, særlig når foreldrene er rike og kjente. Det finnes skjeletter i alle skap. Og det at barnet er adoptert fra et afrikansk land kompliserer situasjonen ytterligere.
Hvor lenge har du arbeidet med denne kriminalromanen, og hvordan fikk du ideen til den?
Denne romanen har jeg hatt som idé så lenge som i fem år, men i mellomtiden har jeg valgt å gjøre ferdig tre andre romaner.
"Bake kake søte" handler om barn som forsvinner. Hvordan har du gått frem for å sette deg inn i dette temaet og følelsene som ledsager dem som opplever noe slikt?
Som alltid leser jeg mye om selve temaet. Det er ikke mangel på stoff, også av mer vitenskapelig karakter. Men som i alle mine fortellinger finnes det en form for en rød tråd (eller noen røde tråder); verden ser annerledes ut når den betraktes nedenfra og oppover, skillet mellom oss (les: de hederlige) og dem (les: forbryterne) er langt på vei tilfeldig, imaginært og ofte dundrende urettferdig (som virkeligheten selv).
Dessuten; verden er aldri slik den ser ut til å være. En kinesisk boks er en dekkende metafor. Krimdramaet som form er for meg først og fremst en måte å si noe om dette på. Men en metode som må være både underholdende og spennende. Pedagogisk krim er dødfødt.
Svend Foyn har hovedrollen i også denne boken, hvordan har
det vært å leve med denne karakteren over så mange år og er det noe i Foyns
utvikling om har overrasket deg og som ikke var planlagt på forhånd?
Ikke noe av utviklingen – i den grad det er noen – er planlagt. Den blir til underveis. Dette gjelder i særlig grad for Wilhelm Mørk. Det eneste som er sikkert med denne mytiske karakteren er at han alltid har en egen agenda – som holdes skjult. Han er den gode, men uforutsigbare hjelper, en mann som har vært overalt, som kan alt, og som er uten vanlige hemninger. En morsom figur å skrive om.
Det er planlagt å filmatisere bøkene om Svend Foyn for radio
og TV. Er dette noe som er nært forestående
Filmplanene går langsomt framover – over mitt hode.
Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle skriveritualer?
Ingen normale ritualer. I skriveperioder skriver jeg i to sekvenser; først et par timer på formiddagen, så gjør jeg noe helt annet, deretter jobber jeg om kvelden og natten. Og neste morgen begynner jeg med å stryke det meste av gårsdagens arbeid.
Hvilken opplevelse ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter at "Bake kake søte" er ferdiglest?
At leseren har hatt en god leseopplevelse. At tilværelsen er grunnleggende urettferdig. At det bak en fryktelig forbrytelse kan skjule seg forståelige motiver.
Men ingen er den de er. Alle er annerledes. Tro meg. R.W. Fassbinder.
Hva ville vært det beste spørsmålet en journalist kunne
stilt deg som forfatter, og hva ville du i så fall svart?
(a) Hvorfor skriver du?
(b) Umulig å besvare
Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og hvem
inspirerer deg mest?
Haruki Murakami, Paul Auster, Bob Dylan: Alle tre, hver på sin måte
Hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke tre bøker ville du da velge deg?
"Min kamp 6", "Elskede Sputnik", "Det norske samfunn".
Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, Jan Mehlum.
"Bake kake søte", som altså er Mehlums nyeste roman, har fått gode anmeldelser i pressen. Jan Mehlum har i "Bake kake søte" skapt en intrikat, logisk utviklet kriminalhistorie, skriver Tønsberg Blad. "Appellerer til hjerte og hjerne, men også noe mer, mener Aftenposten og skriver at romanen er noe av det beste Mehlum har skrevet. "En krim å merke seg", skriver Dagbladet.
Vil du vite mer om forfatteren, kan du besøke hans hjemmeside her.
" 16 år gamle Katla har akkurat flyttet fra Los Angeles til Minnesota, men som om det ikke var nok at de trendy klærne hennes tiltrekker seg oppmerksomhet lærer hun også snart, til sin store skrekk, at hun er medlem av en eldgammel orden av kvinneer som bestemmer hvem som skal føde visse barn.På toppen av dette har vi Wade, den arrogante fotballstjernen som Katla angrer på at hun har innlatt seg med. Og det er Jack, en nydelig bondegutt som i starten ser ut til å hate henne. Snart opplever Katla skremmende drømmer om gråtende spedbarn og forstår at da hun var barn delte hun og Jack en nesten fatal og mystisk opplevelse."
Romandebut med klasse
"Stork" er en drivende god ungdomsroman fra en forfatter jeg er spent på å høre mer fra.
Katla er ikkespesielt begeistret for at hun og moren har flyttet til Minnesota, etter at foreldrene hennes ble skilt. Hun lengter tilbake til solfylte Los Angeles, men får snart annet å tenke på. Katla møter kvinnene i den islandske storkeforeningen", en slags orden hvor medlemmene bestemmer hvem som skal bli gravide med bestemte barn. Katla er deres yngste medlem og etterhvert viser det seg at hun har spesielle evner. Hun møter også Jack, som vet noe viktig om fortiden hennes.
Da min mor vokste opp, fikk hun høre at barna ble levert med storken. Jeg hørte også denne myten da jeg var liten, og jeg vil tro de fleste norske barn har vært borti den en eller annen gang. Storken er til og med symbolet Freia bruker på sine merkevarer. Det var utrolig morsomt å lese en bok som utvikler denne myten videre.
Jeg synes også det var forfriskende å lese en engelsk bok med så mange norrøne myter, navn og henvisninger. Kvinnene i storkeforeningen har islandske navn, og titler som "Fru" brukes hyppig. Jeg kjente en nærhet til historien, som jeg ikke opplever på samme måte med andre engelske bøker. Norske forlag bør merke seg denne utgivelsen, da jeg tror den vil appellere til et norskt publikum.
"Stork" var i det hele tatt en helt fantastisk leseopplevelse, som mest av alt minnet om et eventyr. Også er den da også inspirert av et eventyr, nemlig "Snødronningen" av H. C. Andersen. Wendy Delsol har skapt en atmosfære i boken, som jeg tror mange skandinavere vil kjenne seg igjen i. Jeg ville ha elsket å lese en slik bok da jeg var yngre, og det er en bok jeg gjerne leser til mine egne barn en gang.Boken hadde mange mysterier, og jo mer som ble avdekket jo mer hadde jeg lyst til å vite.
"Stork" skiller seg fra mange av ungdomsbøkene som blir utgitt i dag. Her er det hverken vampyrer eller varulver. Den har klassikerpotensiale, er velskrevet og original - rett og slett en drivende god debutroman fra en forfatter jeg gjerne vil høre mer fra. Oppfølgeren, "Frost", skal definitivt leses.
I dag er jeg veldig glad for å kunne ønske Ragnhild Kolden velkommen til bloggen min.
(Foto: Tove K. Breistein)
Ragnhild Kolden er født og oppvokst i Bøverdalen i Lom, og debuterer med en roman på Samlaget i høst. Hun begynte tidlig å fatte interesse for det å skrive. Dikt sto hennes hjerte nært, og flere av diktene hun skrev kom på trykk i lokalavisen. Kolden er utdannet innen filosofi, sosialantropologi, psykologi og kristendomskunnskap, og jobber til daglig som avdelingsleder ved Akademika på Blindern.
I 2001 ga hun ut diktboken "Ho inni meg", men det skulle gå ni år til før hun debuterte med en roman. Nå er "I Krig og Kjærleik" kommet ut.
"I Krig og Kjærleik" er en historisk roman om de menneskene som havnet på feil side under 2. verdenskrig. Det handler om Bjørn og Dagny som holder til i Trondheim, et sted hvor agentvirksomheten under krigen var stor. Og det handler om kjærlighet i en farlig tid.
Her kan du lese mer om romanen, og hvorfor Kolden ønsket å skrive den.
Du er ute med ”I Krig og Kjærleik” i haust. Kan du fortelje litt om den boka?
Det er ein roman om ondskap og svik, men også ein kjærleiksroman. Handlinga er lagt til Trøndelag i krigsåra, og hovudpersonane mine går i Gestapo si teneste i Trondheim. Dei blir svært knytta til kvarandre , og etterkvart kjærastar.
Korleis fekk du ida til denne romanen?
Eg har interessert meg for krigshistorie sidan eg var tenåring, og særleg problematikken motstand/landssvik. Kvifor var det så mange som hamna på feil side, og korleis kunne somme av dei gjeva seg med på angiveri og totrur? Eg er filosofiutdanna, og ”det ondes problem” har alltid interessert meg.
Boka di handlar om dei som hamna på feil side under krigen. Kvifor ville du skrive ein roman med dette temaet?
Fordi eg ville prøve å utforske korleis unge menneske vart dregne inn i teneste for okkupantane – korleis var det å vera ung i Norge i 1940, og var det enkelt å sjå kva som var rett og gale? Kunne det vore meg, om det skjedde i dag? Og er det sant at alt var berre rett og riktig på motstandssida?
Korleis har du gått fram for å gjere research til denne boka?
Eg har lese alt eg har kome over av dokumentarstoff frå krigen frå eg var ganske ung, sett i register og arkiv, lese aviser frå krigsåra og etterpå. Eg kunne sikkert skrive ein dokumentar eller biografi, men det skjønnlitterære gjev større rom for eigne måtar å nærme seg tema.
”I krig og kjærleik” er debutromanen din. Har du alltid drøymt om å bli forfattar, og korleis har vegen din fram mot ferdig utgjeving vore?
I grunnen er eg litt ”juksedebutant”, for eg gav ut ei diktsamling for ca.10 år sidan på eit lite forlag i Gudbrandsdalen. Men ja, eg har alltid drøymt om å bli forfattar. Vegen fram til denne utgjevinga har vore lang, mest fordi eg sjølv har litt problem med å levere frå meg uferdige tekster – neste gong vil eg nok ikkje vera så redd for å levere frå meg første eller andre utkastet til ei bok. ”I krig og kjærleik” er omskriven både tre og fire gonger før den vart send til forlaget.
Kvifor valde du å skrive på nynorsk?
Fordi nynorsk er målforma mi, sjølsagt.
Korleis er ein normal skrivedag for deg, og kva gjer du for å få inspirasjon under skriveprosessen?
Ein normal skrivedag startar grytidleg, gjerne i seks-tida, og varer så lenge eg orkar. Men dette er sjølsagt mest aktuelt når eg har fri frå jobb. I ei arbeidsveke blir det meir sporadisk at eg set meg ved pc’en. Eg les ofte gjennom det eg skreiv dagen før for å få inspirasjon, eller eg går ein tur med bikkja medan eg tenkjer gjennom kva kapitlet skal handle om. Og eg sluttar å skrive når det går lett, da er lett å koma i gang att dagen etter. Elles handlar skriving like mykje om disiplin som om inspirasjon – sjøl om ein ikkje er inspirert ein dag, må ein tvinge seg sjøl til å jobbe litt, og så går det dom oftast lettare etter kvart.
Har du planar om å skrive ein ny roman etter kvart?
Ja, eg held på med ein oppfølgjar til ”I Krig og Kjærleik” . Eg har også liggjande eit halvferdig romanmanuskript, kanskje det blir bok ein dag, for det er slett ikkje verst.
Kva for forfattarar er favorittane dine og kven har du lært mest av?
Det er eit vanskeleg spørsmål, merkeleg nok. Eg har så mange favorittar. Hvis eg skal nemne nokon, må det bli Edvard Hoem og Milan Kundera, kanskje. Og Jon Fosse. Og Tor Ulven. Og Enquist. Og om eg har lært noko av dei? Det har eg sikkert, og kjenner att ei god bok når eg ser ei. Men eg trur faktisk at eg har lært mest av å skrive og skrive og skrive.
Viss du berre skal lese tre bøkar i haust, kva for tre bøkar vil du då velje deg?
"Innsirkling", "Før jeg brenner ned" og "Fiolinane". Utan tvil. Tiller, Heivoll og Leikvoll. Dei er dei tre beste akkurat nå.
Viss du fekk høve til å leke journalist og stille deg sjølv eit spurnad om denne boka, kva ville spurnaden bli og kva ville du svare?
Er det verkeleg nødvendig å gjeva ut fleire bøker om krigen?
Ja, det er det verkeleg. Og særleg skjønnlitteratur, for det finst det nesten ingen ting av i Norge. Og særleg om landssvikar-sida, dei finst det enda mindre om (om ein ser bort frå alle tekster som prøver å demonisere dei).
Er det noko du ynskjer å leggje til?
Syns det er veldig hyggeleg at du ville intervjue meg, og håpar du likar boka!
Tusen takk for at du stilte opp til dette, Ragnhild Kolden.
"I Krig og kjærlighet" har allerede rukket å få endel oppmerksomhet. Kolden er plukket ut som månedens november - debutant i Norli. "Verd å merke seg ... Ragnhild Koldens bok [er] til å få forstand av, den borer dypt", skriver Terje Stemland i Aftenposten. Jeg leser denne boken nå.
Flere kjente navn dominerer listen over hvem som er nominert til årets bokhandlerpris, det skriver Bok og Samfunn. Hyggelig er det at også noen debutanter har kommet inn på listen.
De nominerte er:
Eystein Hanssen: «De ingen savner»
Les mitt intervju med forfatteren her, og anmeldelse av "De ingen savner" her.
Tom Kristensen: «Dypet»
Les mitt intervju med Kristensen her, og anmeldelse av "Dypet" her.
Tom Egeland: «Fedrenes løgner»
Les mitt intervju med Egeland her, og anmeldelse av boken her.
Unni Lindell: «Sukkerdøden»
Les mitt intervju med Lindell her.
Jan-Erik Fjell: «Tysteren»
Les mitt intervju med Fjell her, og anmeldelse av "Tysteren" her.
Henrik Langeland: «Verdensmestrene»
Les mitt intervju med Langeland her.
Gunnar Staalesen: «Vi skal arve vinden»
Les mitt intervju med Staalesen her.
Gaute Heivoll: «Før jeg brenner ned» Carl Frode Tiller: «Innsirkling 2»
Tove Nilsen: «Nede i himmelen»
De nominerte til bokhandlerprisen velges ut på bakgrunn av innsendte forslag fra de som arbeider i landets bokhandlere. Det er kun anledning til å nominere bøker som er utgitt samme år innen skjønnlitteratur og generell litteratur og forfatteren må være norsk.
De ti forfatterne som blir foreslått mest, utgjør de nominerte. De bokhandelansatte stemmer så på sin favoritt blant disse ti. Den endelige vinneren kåres også på samme måte, og blir annonsert og prisen blir delt ut på Litteraturhuset i Oslo den 30. november.
Årets liste har mange sterke navn, så det skal bli spennede å se hvem som stikker av med prisen denne gangen. Det er også tydelig at det har vært en sterk krimhøst i år, da mange av årets nominerte bøker er krim. Jeg synes imidlertid det er litt synd at ikke barne - og ungdomsbøkene er representert på listen.
" Ny fantasy fra forfatteren bak Blekkhjerte-trilogien. Møt brødrene
Reckless, som reiser til en verden bak speilet og deltar i et
halsbrekkende kappløp med tiden for å finne en kur mot den
sykdommen som er i ferd med å omskape den ene av dem til stein. Jacob Reckless må leve opp til navnet sitt. Broren hans, Will, er i
livsfare etter å ha fulgt etter storebroren inn i en annen verden. En
verden som har vært Jacobs hemmelige tilfluktssted etter at foreldrene
deres døde. En verden av mørk fortryllelse – gleder og lidelser. En
verden av eventyr og mareritt. Det hviler en forbannelse over Will Reckless – han er i ferd med å
forvandles fra gutt til uhyre – med mindre Jacob klarer å redde ham.
Men hva er kjærlighetens pris? Og hvem skal i så fall betale den? Er
blod tykkere enn vann? Jacob har ikke lang tid på seg. Når den røde
månen viser seg, er tiden ute..."
Lettlest eventyr
"Reckless" er en eventyrlig og medrivende fortelling som vil appellere stort til bokens målgruppe.
I mange år har Jacob Reckless besøkt verdenen bak speilet. Han har gitt seg ut på halsbrekkende og farlige eventyr og snust opp gjenstander vi kjenner fra gamle folkeeventyr. Nå må han nok en gang legge ut på reise i Austria, men denne gangen er det personlig. Svart magi er i ferd med å forvandle hans yngre bror, Will, til en goyle - et menneske med en hud av stein. Jacob må forsøke å finne et botemiddel, før det er for sent. Med seg på reisen har de Rev og Wills kjæreste Clara.
"Reckless" er en roman som automatisk bringer tankene hen mot Narnia - bøkene, hvor hovedpersonene også trer inn i en ukjent verden. Og i likhet med Narnia befolkes også Austria, verden bak speilet, av mange spesielle typer. Det er Skredderen, som er en kopi av Freddy Krüger, Svartskogheksa, som spiser barn, Rev, som egentlig er et menneske men har en spesiell kjole som gjør at hun kan forvandle seg til en rev når hun ønsker det, og mange andre.
Det er mange referanser til kjente folkeeventyr i handlingen. Austria er nemlig landet hvor slike eventyr har sin opprinnelse. Vi kjenner blant annet igjen Tornerose og Hans & Grete.
Jacob er hovedpersonen i boken, og den handlingen kretser mest rundt. Vi blir også godt kjent med hans bror Will og Clara. Det virker som om Funke har brukt det meste av tiden sin på å skape den eventyrlige verdenen, som disse karakterene beveger seg i, for vi kommer aldri helt i dypden på dem. De blir en smule endimensjonale og ofte mangler vi motivasjon for handlingene de utfører. Endel av scenene er også i overkant overfladiske, plutselig er vi inne i et dramatisk øyeblikk, før det hele er over igjen. Det er ikke lagt til noe tid for å dvele over det som hendte, før handlingen tar en ny vending.Og det er som sagt min innvending mot boken: den går for fort frem og skraper bare på overflaten.
Men, når det er sagt ga boken meg en fin leseropplevelse. Det er noe medrivende over den, som gjorde at jeg hadde vanskelig for å legge den fra meg. Jeg leste ut hele på et par timer og storkoste meg mens jeg gjorde det. Jeg tror derfor at boken vil score høyt hos målgruppen ( 12 - 18 år). Jeg kommer helt sikkert til å lese neste bok i denne serien også.
Jeg likte veldig godt bruken av illustrasjoner foran hvert kapittel. Det ga meg en enda større opplevelse av at jeg leste en eventyrbok."Reckless" vil appellere til både gutter og jenter.
Jørn Lier Horsts nyeste kriminalroman, "Bunnfall",er solgt til England og det planlegges lansering på Edinburgh Literary Festival neste sommer. Det skriver Gyldendal i en pressemelding. Det er Sandstone Press som skal utgi boken og Anne Bruce skal oversette den.
Horst skriver kriminalromaner ved siden av sin stilling som etterforskningsleder ved politikammeret i Larvik, og det er blant annet hans gode innsikt i miljøer og metoder som har gjort ham til en av Norges mestselgende krimforfattere. For "Bunnfall" har han fått veldig gode kritikker, VG ga blant annet boken terningkast 5.
Bøkene til Horst utgis også i Tyskland og Nederland.
Vil du vite mer om "Bunnfall" og Horst, kan du lese intervjuet jeg gjorde med forfatteren i høst her
I dag er det kjempespennede å kunne ønske Leonora Christina Skov velkommen til bloggen min:
(Foto: Steen Evald)
Leonora Christina Skov er en kjent litteraturkritiker i Danmark og har jobbet for Politiken og Weekendavisen. Hun er mag.art i litteraturvitenskap, og hennes spesialfelt er gotisk litteratur og ny feministisk litteraturteori. Skov er fast deltaker i det danske tv-kulturprogrammet "Smagsdommerne". Hun er også en ivrig samfunnsdebattant, og er ofte å se i danske medier.
Skov debuterte som forfatter med romanen "Rygsvømmeren" i 2003, før det var hun representert i antologien "De røde sko - feminisme nu". I 2007 kom "Champagnepigen". Hun har også utgitt flere barnebøker. I år mottok hun Statens Kunstfonds treårige arbeidslegat for sitt forfatterskap i Danmark, og hun er også aktuell med en ny roman som nå også foreligger på norsk: "Silhuett av en synder".
"Silhuett av en synder" er en gotisk roman og slektshistorie med temaer som selvmord, familiehemmeligheter, galskap og forbudt kjærlighet. Generasjoner har befolket det danske godset Liljenholm, men stedet står nå tomt. Det er hit Nella kommer i 1941. Nella er i selskap med en fremmed og sammen oppdager de at godset skjuler en forferdelig historie.
Her kan du lese mer om hvordan Leonora Christina Skov har arbeidet frem "Silhuett av en synder" og hva hun tenker om den store debatten romanen skapte i Danmark.
Din roman, "Silhuett av en synder", har nylig kommet ut på norsk. Kan du fortelle litt om den boken?
Jeg synes, at Marie Louise Wedel skriver det utrolig klart i sin anmeldelse i Elle. Jeg kan i hvert fald ikke skrive det klarere. Så lad mig citere hende til en start: »Romanen er en medrivende gotisk fortælling, der finder sted i 1930’ernes og 40’ernes Danmark. En herlig kompot af lesbiske, transseksuelle, selvmordere og forkvaklede familieforhold. På godset Liljenholm i Sydsjælland hersker og regerer en tilsyneladende hjemsøgt familie med knaldromanforfatterinden Antonia von liljenholm i centrum. Agnes Kruse, en mandhaftig lesbisk tusindkunstner kommer ad forskellige veje til godset sammen med forfatterindens datter og ender med at blive den, der skal fortælle familiens og godsets bizarre historie, komplet med voldelige spøgelser og indespærrede kvinder«
Hvordan fikk du ideen til å skrive denne romanen og hvor lang tid har du brukt på å fullføre den?
Da jeg var 19 år og lige flyttet til København, fik jeg arbejde som sekretær for en senildement mand, der ville skrive sine erindringer. Indimellem havde han klare øjeblikkelig, men det meste af tiden fornemmede jeg bare, at der var noget, han brændte for at fortælle mig. Jeg fandt aldrig ud af, hvad det var, men i mit hoved blev hans synderegister alenlangt og hans familiehemmeligheder lige så store som hans kones øre mod døren. Dengang lovede jeg mig selv, at jeg ville nedskrive historien om ham en dag.
"Silhuet af en synder" er blevet en meget anden historie, end den, jeg oprindeligt havde i tankerne, men de første scener, jeg skrev, var scenerne med den senildemente mand og den nysgerrige sekretær. Siden faldt det mig ind, at sekretæren måske havde en kæreste, og at denne kæreste måske var opvokset på et hjemsøgt gods sammen med sin frygtindgydende mor, forfatterinden, og at denne mor måske afslørede både det ene og det andet på sit dødsleje. Den store opgave blev at få de to historier til at mødes på den mest uforudsete måde.
Jeg brugte et halvt år på at nedskrive plottet i alle detaljer, få styr på tidslinjerne, researche og lystlæse. Tidligere fandt jeg det vældig pinligt at være sådan én, der er topsystematisk og begriber verden bedst i skemaer og punktopstillinger, men med så forgrenet et plot blev det pludselig en kæmpe fordel at kunne sætte verden i system. Det gav mig en masse fortælleglæde, da det lykkedes, og jeg færdigskrev romanen på et meget intensivt år.
Du har valgt å skrive en gotisk roman, en sjanger du selv brenner sterkt for. Hva er den med de gotiske romanene som tiltaler deg slik?
Én af de ting, jeg elsker mest ved gotik, er, at romanerne hiver det fortrængte frem i lyset. Alt, hvad samtiden regnet for perverst og ubehageligt, f.eks. incest, dobbeltgængeri, onde mødre og fædre, søskendejalousi, uægte børn, perversioner i alle afskygninger, religiøs fanatisme, sindssyge .. you name it. Gotik vender vrangen ud på alt det pæne og insisterer på at beskæftige sig med skyggesiderne, og det tror jeg er enormt vigtigt. Verden bliver kun værre af ikke at tale og skrive om det, man frygter.
Samtidig er jeg vild med de gotiske romaners snirklede opbygning. Ofte er der breve og dagbøger, vilde spring i tid og flere fortællere. Det taler til mit regneark af en hjerne. Og så synes jeg egentlig bare, at det er fedt at skrive romaner med et stærkt plot og masser af kulør, der ikke er krimier, men stadig er pageturners. I min roman læser man ikke efter, hvem morderen er, men efter hvem der er i familie med hvem. Familierelationer og moderskab er de helt store temaer her. Du har lagt handlingen i romanen til den andre verdenskrig. Hvorfor har du valgt denne tidsperioden, og har du gjort mye research?
Først og fremmest havde jeg lyst til at skrive en gotisk roman, der udspillede sig i Danmark frem for i England, i Victoriatiden, der er gotikkens foretrukne periode. Så jeg søgte ret længe efter en dansk pendant til Victoriatiden. I sidste ende faldt valget på Anden Verdenskrig, fordi den rugende krigsstemning og elektricitetsmanglen passede så godt til plottet. Det er langt lettere at skabe suspense, når byer og godser henlægger i mørke, og krigen raser.
Og ja, jeg har måttet researche en del. Jeg er jo ikke historiker, og jeg har da også taget mig mange friheder undervejs. Jeg har f.eks. læst en masse om det homoseksuelle miljø i 20ernes og 30ernes København, og det var godt nok ikke så flamboyant, som jeg skildrer det, men det var der. Jeg citerer fra flere politirapporter og har også indskrevet et par faktiske homoseksuelle mænd i handlingen. Desuden har jeg nærstuderet hverdagslivet under den tyske besættelse, og heldigvis havde jeg min 96-årige mormor i den situation. Hun kom mig ofte til undsætning, når jeg simpelthen ikke kunne finde svar på, hvordan erstatsningskaffe mere præcist smagte, eller hvilke slags natkjoler, man sov med i 1930. Af samme grund er "Silhuet af en synder" dedikeret til hende.
Du er selv litteraturkritiker, har dette vært en styrke eller en bakdel for deg når du skulle skrive din egen roman?
Jeg er mag.art. i litteraturvidenskab og har anmeldt litteratur de sidste syv år, de sidste fire år hver eneste uge i Weekendavisen. Så man må sige, at jeg er vant til at mit dobbeltliv. Normalt kan jeg godt lide at anmelde og får masser af inspiration til mine egne bøger ved at læse andres. Af samme grund læser jeg endnu mere, når jeg har fri – ironisk nok. Man må også sige, at litteraturkritikken har givet mig en stor platform i Danmark. Det er svært for folk at glemme én, når man hele tiden dukker op i spalterne, men omvendt har jeg ind imellem måttet slås med historien om, at anmeldere bare er fallerede forfattere. Jeg har trods alt skrevet romaner væsentligt længere, end jeg har anmeldt.
Når jeg anmelder, foregår det sådan, at jeg læser bogen i løbet af ugen og skriver min anmeldelse om mandagen, og da jeg arbejdede med førsteudkastet til "Silhuet af en synder", var det virkelig svært, at jeg hele tiden skulle ud af mit eget og ind i en andens sprog og handling. Dér ville jeg godt bare have haft et halvt års totalt ro. Det får jeg så nu. Kunstfonden i Danmark har netop tildelt mig det treårige arbejdslegat, og jeg er bare så lykkelig over den frihed, jeg har i sigte.
Gratulerer med tildelingen av legatet! Hvilke gotiske romaner er dine egne favoritter?
Åh, det er jo et stort spørgsmål! Jeg fik for alvor øjnene op for gotisk litteratur, da jeg læste litteraturvidenskab på universitetet i København. Af samme grund står klassikere som Charlotte Brontës Jane Eyre, Karen Blixens Gengældelsens Veje, Wilkie Collins’ The Woman in White, Mary Shelleys Frankenstein og Edgar Allan Poes noveller mit hjerte nær.
Efter universitetet fik det så op for mig, at den gotiske genre lever og har det strålende i ny britisk og amerikansk litteratur, og jeg har nydt at læse alt af Sarah Waters, Patrick McGrath, Diane Setterfield, Jane Harris, Michael Faber og Carlos Ruiz Zafón. Men min absolutte gotiske yndlingsroman er Daphne du Mauriers Rebecca, som jeg har læst én million gange. "Siluet af en synder" er på talrige måder inspireret af den. Og af Jane Eyre.
Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle "skriveritualer?
Fordi jeg er så aktiv i den danske litteratur- og kulturdebat og tilmed har svært ved at sige nej, bliver jeg simpelthen nødt til at komme væk fra Danmark for at få skrivero. Da jeg skrev "Silhuet af en synder", sad jeg i halvanden måned udenfor lands lov og ret i Sydindien, i fire måneder nød jeg foråret i Berlin, i to måneder befandt jeg mig i Damaskus’ gamle souq, og i en måned havde jeg udsigt over et sneklædt Skt. Petersborg.
Jeg arbejder koncentreret fra kl. 9.30 om morgenen til kl. 7 om aftenen seks dage om ugen – ellers hænger min økonomi ikke sammen. Den syvende dag forsøger jeg at koordinere med vejret, så jeg kan suge diverse byer til mig i strålende solskin. Skriveritualer har jeg ingen af, ud over, muligvis, alt for meget nescafé. Da jeg skrev "Silhuet af en synder", råhørte jeg desuden punk-cabaretbandet The Dresden Dolls og forsangeren Amanda Palmers storslåede soloplade. Amandas musik passer perfekt til stemningen i min bog.
Du blir ofte brukt når avisene i Danmark vil ha kommentarer på samfunnsaktuelle spørsmål, er det et snev av samfunnskritikk i romanen din?
Jeg vil mene, at alle mine romaner er politiske og samfundskritiske på én eller anden måde. "Silhuet af en synder" handler jo f.eks. enormt meget om moderskab, eftersom den er fyldt med mødre, der ikke formår at elske deres børn. Hvis der er én ting, jeg er træt af, så er det hele forestillingen om den lykkelige, rummelige mor, der elsker sine børn fra det øjeblik, de er født. Sådan er virkeligheden langt fra for alle, og det ville jeg gerne gøre opmærksom på, lidt som da Helene Uri udgav "Engel af Nylon" i Norge for nogle år siden.
I Danmark førte min bog og dens onde mødre til stor debat, og det er jeg lykkelig for. Rigtig mange mødre kom på banen og fortalte om alle bagsiderne ved moderskabet. Tanker og oplevelser, som de havde følt sig meget alene med. Desuden vil jeg mene, at overhovedet dét at skrive en gotisk roman og insistere på at forene kulørt plot og litterær skrift er en samfundskritik. I Danmark skriver man enten krimier, der aldrig bliver anerkendt for de litterære kvaliteter, eller såkaldt smal litteratur, der fokuserer langt mere på sproget end på handlingen. Jeg har længe haft lyst til at udfordre den opdeling.
Kan leserne vente seg flere bøker fra din hånd?
De danske læserne har allerede fået tre romaner, to børnebøger og en feministisk antologi fra min hånd, og der er helt klart mere på vej. Lige nu researcher jeg til min næste roman og pløjer mig igennem bøger med spændende titler som Hot Girls of Weimar Berlin, A Feminist Reader in Early Cinema, Silent Stars, Vamp: The Rise and Fall of Theda Bara, The “it” girl: Theincredible story of Clara Bow og stumfilmstjernen Pola Negris selvbiografi Memoirs of a Star.
Jeg vil skrive om en falleret stumfilmstjerne, indtil videre inspireret af min yndlingsfilm Sunset Boulevard, og så vil jeg også skrive om en hel masse andet, men det lyder alt for rodet, når jeg forsøger at fortælle om det. Så jeg vil hellere vente.
Hvilken spørsmål skulle du gjerne sett at journalistene stilte deg under intervjuene for ”Silhuett av en Skygge”, og hva ville du svart?
Generelt vil jeg sige, at jeg synes, journalisterne har stillet mig glimrende spørgsmål om "Silhuet af en synder", og jeg kan faktisk ikke komme på spørgsmål, jeg har siddet og brændt for at svare på. Måske fordi jeg plejer at lede mine svar derhen, hvor jeg synes, at samtalen bliver interessant. Så ind imellem hænder det, at journalisten spørger i øst, og jeg svarer i vest.
Hvis du kun skulle lese tre bøker denne høsten, hvilke tre bøker ville du da velge?
Jeg har faktisk allerede læst to af de tre bøger, jeg har glædet mig allermest til dette efterår. Den ene er Nicole Krauss’ fænomentale, postmoderne newyorkerroman "Great House", og den anden er Liz Jensens sci-fi-thriller "The Rapture". Den tredje må være én af de mange bøger, jeg har haft planer om at læse i hundrede år: Donna Tartts "The Secret History", Jackie Kays "Red Dust Road", Sara Stridsbergs "Drømmefakultetet" eller danske Mathilde Walter Clarks forførerroman "Priapus". Sidstnævnte er jeg halvt igennem. Den er helt egensindig og stærkt underholdende.
Tusen takk for at du tok deg tid til å stille opp på dette, Leonora Christina Skov.
Selv har jeg ventet lenge på utgivelsen av Silhuett av en synder". Gotiske romaner er også en av mine favorittsjangere og Skovs roman virker veldig tiltalende. Romanen har også fått super kritikk i Danmark. "Innimellom skriver forfatteren gotisk poesi", mente Weekendavisen. "Førstedelen av boken er som et langt, gispende gys", mente Ekstra Bladet.
Du kan lese utdrag fra anmeldelser på Skovs innholdsrike hjemmeside her. Og vil du vite enda mer om Skov, kan dette intervjuet i Politiken være verdt å lese.
Sjekk også ut dette intervjuet om du vil ha mer info om boken:
